Frelsen og fornyelsen

Når vi ser gjennom kirkehistorien hvordan fornyelse skjer så har det veldig ofte skjedd gjennom at man har gått litt tilbake til de grunnleggende aspektet ved den kristne troen. Pinsevekkelsen startet ved at man dykket ned i tekstene i apostlenes gjerninger og ba om å få oppleve det samme. Metodismen startet med at man gikk gjennom det grunnleggende i den kristne troen metodisk, derfor navnet. Noe av det mest grunnleggende i den kristne troen er frelse! I 2.Korinterne 5,17-21 leser vi:  

¹⁷ Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! ¹⁸ Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. ¹⁹ For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. ²⁰ Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud! ²¹ Han som ikke visste av synd, har han gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.

Frelse innebærer å forsones med Gud  

Av og til kan vi tendere til å definere litt selv hva det innebærer å være en kristen, enten det er «jeg har overgitt mitt liv til Jesus», eller det er «jeg er jo norsk, jeg er jo medlem av kirken». Men Bibelen har en ganske klar fortelling om forsoning og hva det betyr å forsones med Gud.  

Det innebærer nemlig tre helt konkrete ting:  

1. Omvendelse

2. Tro.  

3. Nåde

Omvendelse

Følg meg inn i dette eksempelet. Du har kjøpt deg en ny bil, og den går fort. Du liker det. Så du kjører litt fort - veldig fort egentlig, altfor fort. Men det går bra, du blir ikke tatt og det får ingen konsekvenser. Helt til en dag - du kjører fort og bryter en vikepliktsregel, en bil kommer ut av krysset, du bråbremser. Det går SÅVIDT bra. Du sitter i bilen, hjertet ditt banker, og du tenker: «Fy søren, jeg skal aldri kjøre så fort igjen».  

For mange kan en omvendelse begynne på en slik måte. Du angrer kanskje på ting du har gjort eller måter du har behandlet folk på. For andre er det ingen slik krise involvert i det hele tatt, men en prosess over tid av å innse at man ikke er perfekt og trenger Guds nåde. Kanskje begynner man med tanken «alle andre kjører jo også fort», ingen andre er perfekte. Jeg er ikke noe dårligere enn andre jeg (som om synd er en sammenligningslek). Men over tid så opplever man kanskje mer og mer at noe er litt feil.  

Omvendelse inkluderer hele livet vårt. Det inkluderer intellektet, at vi får en endret forståelse av oss selv, som syndere i behov for tilgivelse. Det inkluderer emosjonene, at vi angrer på det vi har gjort. Også inkluderer det viljen. Vi vil ikke lengre leve uten Jesus, men vi vil endre viljen vår til å leve annerledes. Omvendelse er kraftfullt! Men omvendelse frelser ikke, det er nemlig ikke vi som frelser oss selv. Omvendelse er en helt nødvendig ingrediens for frelse, men den står ikke alene, den blandes med tro.  

Tro

Og tro – det er et begrep som egentlig er litt større enn vi klarer å putte inn i det norske ordet. For når vi sier «tro» så assosierer vi det ofte med å tro at noe finnes. Vi leser Johannes 3,16: For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.  

...også tenker vi at det handler om å tro at Jesus gikk rundt på jorden, at han døde for oss, og at han sto opp igjen. Men dette ordet kan likegodt oversettes med tillit. For at hver den som har tillit til Jesus, den som velger å følge ham i tillit og overgivelse.  

Det er mange ting vi tror på men ikke har tillit til. Med mindre du er langt inne i en konspirasjonsteori jeg aldri har hørt om, så tror de fleste av oss at Putin eksisterer, men vi har ikke så mye tillit til ham. Et menneske med flyskrekk har en rasjonell tro på at flyet holder seg oppe, men har ikke tillit til at det gjør det, og vil i ytterste konsekvens kanskje unngå å fly. Mange mennesker har en tro på at Jesus er Guds sønn, men har ikke en tillit til å kunne gi livet til ham, og vil i ytterste konsekvens kanskje unngå å leve med ham.  

Nåde

Når da omvendelsen og troen møter Guds nåde, da skjer det ting. Nåde er jo utgangspunktet for det hele, det er på grunn av at Gud tilgir min synd og at han møter vår tillit at vi kan bli frelst.

Da jeg var 17 år, hadde jeg trodd på Jesus hele livet mitt. Men som 17-åring møtte jeg for første gang en konkret invitasjon til denne tilliten. Det ble sagt på et ungdomsmøte og på en enkel, kanskje litt banal måte, men har satt seg i meg i de 16 årene som har fulgt. Pastoren sa det så enkelt som dette:  

Hvis livet vårt er en bil (beklager alle bilreferansene her), så har vi en tendens til å ikke bare sette Jesus i passasjersetet, men kanskje til og med i baksetet. Vi sier: «Ja da, Jesus, vi hører på deg», men helst vil vi styre selv. Det Jesus inviterer oss til, er å gi han førersetet i livet, ved å si: «Jeg går der du styrer, jeg vil leve det livet du har for meg, Jesus.»  

Jeg tok et valg, i midten av september 2007 om å nettopp gi Jesus førersetet i livet mitt, og jeg har aldri sett meg tilbake. Frelse er nettopp dette, å omvende oss fra det gamle livet vårt, og gå fremover i tillit til Jesus og i kraften av Den Hellige ånd.  

Frelse innebærer å bli en ny skapning i Åndens kraft

Frelse er ikke noe som skjedde den ene dagen i september 2007, også er det slutt nå. Nei, den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! (vers 17)

Hvis du blir med meg tilbake til eksempelet mitt i sted, du kjører alt for fort, du forårsaker nesten en ulykke, og inni der et sted så skjer det en omvendelse. ALDRI MER skal du kjøre så farlig, tenk hvis du hadde drept noen! Men så går dagene, og hjertet i halsen din begynner å bevege seg tilbake til brystet. Også går ukene, og månedene og kanskje etterhvert et år eller to. Og plutselig er du tilbake i det gamle mønsteret. Slik er også omvendelse hvis det ikke resulterer i at vi lar Den Hellige Ånd virke på innsiden. Du er på en gudstjeneste, du har et sterkt møte med Jesus, og du velger et nytt liv, men så går det noen måneder eller år, også er du tilbake i gamle tankemønstre og måter å leve livet på.  

Vi kan forklare dette med to forskjellige responser hos oss mennesker på Guds nåde. Det ene er det vi kan kalle å være en «kulturell kristen». En kulturell kristen sier: «Jeg er jo oppvokst i en kristen familie.» «Jeg har jo barnetroen min.» «Jeg er jo medlem i en kirke.» «Jeg hadde jo et øyeblikk med Jesus da jeg var 14 år.» Det andre er det vi kan kalle å være en bibelsk disippel. Smak litt på ordet disippel -  lærling, elev, student. Vi er så vant fra samfunnet vårt med at målet med å være lærling er å bli ferdig så man kan jobbe «på ekte», målet med studiene er å levere den masteren eller bacheloren og gå ut i arbeidslivet. I alle disse ordene ligger det en forventning om å fullføre. Men Jesus sa faktisk at å bli en disippel er målet i seg selv. Å gå gjennom hele livet lærevillig er målet! En disippel forstår at Jesus virker i meg nå med sitt frelsesverk.  

Det at vi misforstår frelse til å omhandle hvilken familie vi er oppdratt i, hvor vi har vårt medlemskap eller det ene øyeblikket da vi var 17 år, gjør at vi forminsker frelsen. Når vi lever ut fra omvendelse og tro så gjør Gud gjør sitt frelsesverk i oss i dag gjennom Ånden.