Mer enn dugnad
Vi ser frem til et mer normalt menighetsliv i tiden fremover. Med koronatiden bak oss, vil vi igjen kunne møtes fysisk, i menighetslokaler og i hjemmene. Jeg tror fremtiden vil være en hybrid mellom fysiske og digitale møteplasser, men vektingen må helt klart over på fysiske samlinger. Dette er spesielt avgjørende for barn og unge, som vi vet har hatt det ekstra utfordrende i koronatiden. Det har vært krevende å engasjere denne gruppen via digitale flater. Vi må ikke glemme at trosliv har en sosial dimensjon; troen gripes i fellesskap med andre. Den lokale menigheten er en adresse for å møte Jesus, og han har lovet å være tilstede der hvor to og tre er samlet.
I de neste månedene trenger vi et krafttak for å sette i gang menighetslivet igjen, og løfte oss til en ny normal. Det har jevnt over gått greit med økonomien i landets menigheter i koronatiden, men frivilligheten har fått seg en knekk. Vi har fått nye vaner, som kan være vanskelige å vende. Derfor oppfordrer jeg til mer enn dugnad i tiden fremover.
Et engasjert trosliv er nemlig mer enn dugnad. Frivillighet og tjeneste er et tema som opptar meg - ikke først og fremst fordi jeg har behov for at folk skal gjøre en jobb i kirken, men fordi tjeneste for vår neste er en essensiell del av vår åndelige forming. Den lokale menigheten er en god arena for tjeneste. Vi vet at unge mennesker som har en tjeneste, forankres bedre både i trosliv og menighetsliv.
Denne høsten må vi skru på lyset, sette på varmen og skape engasjement på lokalet! Vi som selv har opplevd hvor viktig dette har vært i egne liv, har nå en unik mulighet til å bidra til et ordentlig comeback for andre. Landets ungdomsledere og barneledere vil være spesielt takknemlige for en hjertevarm frivillighet som løfter sammen med dem. For det kan by på utfordringer om de unge skal forventes å klare dette løftet alene.
En venn av meg, pastor Muriithi Wanjau fra Mavuno Church i Nairobi, Kenya, har et unikt perspektiv på tjeneste. De introduserer nye kristne til tjeneste, lenge før de lærer dem noe annet. Han forteller at medlemsklassens første samling kjennetegnes av at alle sitter for seg selv med mobiltelefonene sine, eller stirrer stille utover i et auditorium uten å kjenne noen, men den neste samlingen er annerledes. Fordi mellom første og andre samling tar kirken med seg alle nye medlemmer for å gjøre gode gjerninger. De pusser opp et hus, deler ut mat eller arrangerer en veldedighetsfest for barn eller unge. Den andre samlingen er bestandig annerledes, fordi hendene har tjent noen andre. Pastor Muriithi sier: «Hendene som har tjent sammen, er hendene som holder sammen og ber for og med hverandre».
Post-korona comebacket er det største krafttaket for lokalmenigheter i denne generasjonen. Men det er mer enn dugnad. Det er tjeneste som former hjerter, og som gjør disipler. Med det perspektivet er det en berikelse å få være med.
