Nysgjerrighet og tålmodighet

Vi vil si sammen med Paulus i Kolosserne 1:28 der det står at;

‍

«Det er ham vi forkynner, og vi rettleder og underviser alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus. For å nå dette målet arbeider og kjemper jeg i hans kraft, den som virker i meg med styrke.» - Kolosserne 1:28

        Men å si at det går «en rød tråd gjennom livet» høres jo kanskje litt vel friksjonsfritt og enkelt ut. Både du og jeg vet at livet og troen på Gud ikke kommer uten brytninger og motvind. Det blir «knuter på tråden»: spørsmål som krever svar, erfaringer som behøver refleksjon og helbredelse, vennskap som trenger tilgivelse.

        Disippelskap kan ikke reduseres til et sett med handlinger som repeteres jevnlig, og dermed garanterer en livslang tro. Vi må et nivå dypere– ned til selve relasjonen vi er invitert til å ha med Gud, og se hva som skaper, former og bærer den. To kilder til energi kommer forut forhandlingene våre. Sammen skaper de retning og gir oss en tyngde i disippelskapet.  

        Den ene kommer tydeligst frem i barne- og ungdomsårene, men kan bli en hjelp gjennom hele livet om vi gir den næring – det er nysgjerrigheten.

        Den andre kommer ofte mer frem når man blir eldre, men kan være til stor hjelp om den får mulighet til å vokse frem i unge år – det er tålmodigheten.  

NYSGJERRIGHET

        Jeg ser for meg at de som arbeider i barnehage er utsatt forflere spørsmål hver dag enn noen annen yrkesgruppe. Nysgjerrighet er en enorm energikilde.Det er en menneskelig drivkraft for læring og utvikling. Det endrer innholdet og smaken av relasjoner og samtaler. Ja, det kan radikalt forandre kursen på et menneskes liv. Hvordan står det til med nysgjerrigheten din?

        Det er en helt vanlig dag for Simon Peter og hans brorAndreas. De er på vei ut på innsjøen igjen for å kaste garn, og så ser de en fyr komme gående. Han kommer nærmere og nærmere, og så sier han noe så direkte og overraskende at Peter og Andreas egentlig kanskje bare burde begynne å le høyt.

        «Kom, følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere,» roper han. Men Peter og Andreas ler ikke. Invitasjonen er så klokkeklar at den vekkeren voldsom nysgjerrighet i de to fiskerne. «Straks lot de garnet ligge og fulgte han.»

        Nysgjerrighet kan åpne døren til et helt nytt liv. Om du er villig til å slippe det du tviholder på. La motforestillingene ligge, og giJesus en sjanse til å vise seg for deg.

        Om en av disiplene skal kalles for en «nysgjerrigper» så tenker jeg i allefall først på Simon Peter.

-  Han slipper garnet og begynner spent å følge Jesus

-  Han trosser naturlovene og spør Jesus om han også kan få lov å gå på vannet

-  Han kommer løpende til Jesus med spørsmål når han lurer på hvor mange ganger han egentlig må tilgi en som har gjort noe kalt mot han

-  Han er raskest ute med å komme med et undrende svarforslag når Jesus spør hvem de sier at han er.  

I sum er det en aktiv nysgjerrighet og stadige nye spørsmål som driver Peter fra fiskebåten sin, og inn i et livslangt vennskap med Jesus.

Kan vi se foross at om det mangler nysgjerrighet så:

-  Stopper vi opp ved det barnlige bildet av Gud som kanskje søndagsskolen gav oss

-  Går vi glipp av å kunne høre hva Gud har gjort og betyr i andre menneskers liv

-  Lar vi den tøffelivserfaringen bli et hinder for vennskapet med Gud

-  Skaper de ubesvarte spørsmålene en distanse til Gud

        Er det mulig å heller tenke at det vi kan oppleve som knuter på tråden – tvil og usikkerhet – isteden kan sees på som en «uforløst nysgjerrighet»? Spørsmål som venter på å bli stilt. Samtaler som venter på å få skje.

Om vi snur på det, kan vi si at der det er nysgjerrighet:

-  Oppsøker vi kristne som har levd med Gud over tid og spør dem om å dele fra livet

-  Kjøper vi litteratur som tar tak i spørsmål vi trenger svar på

-  Bruker vi smågruppen mer til å spørre og snakke om livet med Gud

-  Melder vi oss på kveldsbibelskole for å få større nærkontakt med Guds ord

        Jeg drømmer om fellesskap fullt av nysgjerrige disipler.Barn, unge og voksne som stiller hverandre spørsmål om livet. Som har samtaler som bygger tro. Som ikke lar stoltheten komme i veien for den vakre nysgjerrigheten som åpner dører til nye verdener.

TÅLMODIGHET

        Men nysgjerrigheten trenger en livsledsager. På egenhånd kanden bli rastløs og hyperaktiv. Den balanserende kraften til nysgjerrighet er tålmodighet.

Mens nysgjerrigheten sier NÅ, så sier tålmodigheten VENT. Et sunt og livslangt disippelskap trenger bådefremdrift og bærekraft.

        Det greske ordet for tålmodighet betyr at «det tar lang tid å koke.» Det betyr at løsningen eller svaret ikke er der på 1-2-3, men at det krever at man tåler å vente.

For noen år siden introduserte min svoger meg for en ny trend: slow-cooking. Med en gang tenkte jeg at det var noe av det dummeste jeg hadde hørt om. Det er jo mulig å lage mat i en fei – 12minutter tar det å steke en pizza som har både grønnsaker og andre næringsstoffer i seg. Men nå var altså metoden at råvarene skulle gjennom en prosess på 10-20-30 timer før vi kunne sette oss til middagsbordet. Som du kanskje skjønner ble ikke slow-cooking en like stor hit i vårt hjem som hos min svoger ;).

        Sannheten om «disippelskapets kosthold» er at det ikke er alt som er ferdig på 1-2-3. I ulike faser av livet og situasjoner som oppstår behøver vi å forstå og tåle at det kan «ta lang tid å koke.»

        Da jeg hadde vært rektor på bibelskole noen år oppsto det en tøff tid i troslivet mitt. Jeg var tett på en fantastisk gjeng unge og voksne som brukte et dedikert år av livet sitt på å lære mer om seg selv og om Gud. De kom tidlig til skolen og satt med kaffekoppen og en åpen bibel. De var ivrige og engasjerte da vi brukte tid på å be og søke Gud, og mange fortalte om betydningsfulle ting de opplevde.

        Midt i alt dette var jeg på en krevende plass i Gudslivet mitt. Det var tørt å lese Bibel, det gikk lang tid mellom hver gang jeg brukte vesentlig tid i bønn, og det var lenge siden jeg følte jeg hadde erfart at Gud eksisterte og så meg.

        Det som skjedde de neste månedene var en slow-cooking av min relasjon med Gud. Min enkle bønn var at jeg skulle få en erfaring av Gud. Hvordan det skulle se ut var helt opp til Han, men jeg kjente at trengte en frisk opplevelse av Guds godhet og kraft. Og det gikk dager, uker og måneder uten at det skjedde noe. Du kan si at tålmodigheten min fikk trent seg godt.

        Så kom våren og vi skulle avgårde på langtur tilLatin-Amerika. Jeg hadde fortsatt med meg denne tålmodige bønnen. Dagene gikk og både elever og andre mennesker rundt meg virket å oppleve alt mulig spennende. Men jeg kjente meg litt på utsiden av det hele. Men en søndag var vi til gudstjeneste i en ny menighet. Der hadde jeg ikke vært før, og jeg fikk ærlig talt ikke så mye ut av det heller.

        Men i avslutningen av gudstjenesten inviterte de til forbønn. Jeg husker at jeg stod med øynene lukket og hendene strekt ut foran meg og sukket den samme enkle bønnen jeg hadde bedt i mange måneder allerede.Men så kjente jeg plutselig at en person så vidt tok tak i hendene mine, og med en gang sviktet knærne mine. Det var som en bølge av kjærlighet og fred som tok tak og fylte meg opp. Jeg ble sittende der fremme på gulvet i mange minutter og takke Gud.

"Men de som venter på Herren, får ny kraft, de løfter vingene som ørnen, de løper og blir ikke slitne, de går og blir ikke trette." - Jesaja 40,31  

        Jeg drømmer om et fellesskap av disipler som også har tålmodighet i blodet. Tålmodighet med livet, tålmodighet med hverandre, og tålmodighet i relasjonen til Gud.

Disipler som ikke kaster inn håndkleet straks det tar mer enn 12 minutter å komme i mål, men som våger å vente på det gode som Gud forbereder for deg og for meg.

           Det går en rød tråd gjennom livet. Hver fase har både sin sjarm, smerte og spenning. Det er nye kombinasjoner av muligheter og begrensninger. Nye spørsmål, nye behov, nye rammevilkår. Men vi tror at et menneske og en menighet kan oppleve at troen vokser og modnes gjennom et helt liv.

‍