Stjernehimmel
Jeg sjokkerte mora mi da jeg mot slutten av ungdomsskolen svarte popstjerne på spørsmålet om hva jeg ville bli i livet. I dag vil en tenåringsmor trolig bli like sjokkert om den håpefulle ikke vil bli popstjerne. For i mellomtiden har underholdningsindustrien stablet på beina en armada av talentkonkurranser som trekker (unge) mennesker til seg som fluer til møkk – uten at jeg her sammenligner ungdom med fluer. Jeg må innrømme at jeg nærer en viss skepsis til samtidens stjernehysteri hvor folk kaster både klær og forstand fra seg for å få sitt øyeblikk i rampelyset. En svensk filmprodusent mente for noen år siden at skaperne av Idol burde framstilles for forbrytelser mot menneskeheten. Han har et poeng, synes jeg – men det sier kanskje mer om meg enn TV-showene.
Jakten på en stjerne
Så la nå helgens gullrekke være i fred. Mer interessant er det at Gud også samler et stjernegalleri til å skinne framfor en hel verden. ”Dere stråler blant dem som stjerner på nattehimmelen”, skriver Paulus til de kristne i Filippi (Fil 2:15). Selv skumlesing i Skriften viser at det dreier seg om stjernestatus basert på helt andre kriterier enn de den glansede kjendispressen slenger etter oss. Guds stjerner skinner for noe langt større enn egen karriere. De stiller ikke seg selv i søkelyset, men er heller lys som gjør det mulig for andre å søke og finne.
Det er når vi holder fast på livets ord at vi stråler som stjerner, forklarer apostelen (Fil 2:16). Det handler om langt mer enn å beskytte og konservere: I det øyeblikket vi holder livets ord for oss selv, er det ikke lenger livets ord. Det er nettopp når vi deler de gode nyhetene med andre at de gir liv. En kirke som trekker seg unna mørket for å bevare lyset, er lik drukkenbolten som leter etter nøkkelen sin under en lyktestolpe. Ikke fordi det var der han mistet den, men fordi det er der den er enklest å finne. Stjerner skinner klarest i mørket. ”Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!” (Matt 5:16).
Veien til stjernestatus
Å være stjerne i Guds rike har ikke bare et annet innhold; det har også en annen retning. Vi løftes opp ved å bøye oss ned. Vi kommer fram ved å trekke oss tilbake. Vi får ved å gi. ”Vær lydige og arbeid på deres egen frelse”, formaner Paulus (Fil 2:12). Lydighet står neppe høyt på listen over nødvendige dyder for den som skal høyt på pophimmelen. Er man stor og berømt kan man gjøre som man vil. Men ikke i gudsriket; der passer lydighet og stjernestatus sammen som hånd i handske. For lydighet er noe annet enn regelrytteri og underkastelse – det dreier seg om ikke å søke sitt eget beste, men å følge Jesu eksempel i å gi sitt liv for andre (Fil 2:8).
I en kultur som setter sine idoler høyere enn sine idealer, spenner Gud ut en himmel hvor vi alle inviteres til å skinne som stjerner. Framfor enslige stjerneskudd som krysser himmelen og brenner til støv, kan vi sammen stråle evig i et stjernebilde som viser Gud til verden. Vi er skapt for å skinne, men ikke nødvendigvis på TV eller i sosiale medier. Og godt er det.
